Vegard Dahle har nok en gang levert film til Høstscena, og denne gangen er det et dystopisk og brennende fremtidsscenario men en brennende brutalistisk bygning svevende i verdensrommet som setter anslag. Vi tok en kjapp idéprat med den dyktige filmskaperen.

 Hei Vegard, 5 kjappe:

• Favorittsted i Ålesund?

Jeg er ikke så veldig godt kjent i Ålesund, men stedet jeg husker best er den øverste etasjen av parkeringshuset på Ålesund Storsenter. Som regel ser man byer fra bakkeplan eller fra fugleperspektiv, men fra parkeringshuset opplever man en slags mellomting hvor Ålesund blir til en by av tak.

• Favoritt-filmskaper?

Jeg har aldri hatt en favoritt, men jeg er veldig inspirert av manusene og filmene til Charlie Kaufman. Måten han forteller veldig menneskelige historier på en helt uventet og absurd måte er alltid forfriskende. Kaufman har gjort en Bafta-forelesning i 2011 (som er tilgjengelig gratis) som jeg hører på flere ganger i året, og som jeg oppfordrer alle som i blant tviler på seg selv til å høre.

• Favoritt-festival? Kortfilmfestivalen i Clermont-Ferrand.

Jeg elsker kortfilm, men i blant oppleves det som en håpløs kunstform å nå ut til et stort publikum med. Da hjelper det å dra til Frankrike, hvor folk står i lange køer utenfor Maison de la culture på en regntung tirsdags formiddag for å komme inn på kortfilm-visninger.

• Hva er det beste med å lage film til Høstscena?

Utvilsomt den kreative friheten. Dette er tredje året jeg lager film for Høstscena, og vi har i løpet av de årene funnet en stil og tone som er ryggraden i prosjektene. Det at jeg slipper å ha alle svarene klare på forhånd er jeg sikker på at bidrar til at sluttresultatet blir mer kreativt og lekent.

• Hva er ambisjonen med filmen?

Tematisk ønsker jeg å utforske samspillet mellom mennesker, byutvikling og arkitektur. På samme måte som Kafka både ble fanget og beskyttet av Praha blir vi alle formet av byen vi bor i. Derfor er det utrolig viktig at det tas gode avgjørelser når bygg skal rives og nye bygg skal reises. Jeg har derfor en ambisjon om at filmen skal klare å vise noen av de sterke emosjonelle båndene mellom mennesker og bygninger.